En gutt og hans drøm om Anfield

Hundredelene på Åstveit

Jeg er 23 år, driver fotballfritidsordningen til Tertnes Fotball Herre. Er 100% ansatt i Tertnes som sportslig koordinator. En tittel som ikke sier så mye for den vanlige mannen i gaten. Så jeg har omdøpt tittelen til Fotballonkel siden det har en hyggeligere fremtoning enn koordinator. Lite ambisiøst vil kanskje noen si.

Denne dagen var vårt kjære Åstveit dekket av snø, det regnet, det var kaldt, det var surt, det var en av de dagene hvor du hverken kan kle deg varmt eller tørt. En av de dagene hvor det ikke spiller så stor rolle om du har boblejakke, regnjakke eller t-skjorte, våt og kald blir du uansett i det alt av bekledning suger til seg kulde og fuktighet som en svamp.

Snøen begynte å gå fra kram til slaps, ungene såg ut mot banen.

”Skal vi spille fotball i dag?”

”Vi får se hva vi ender opp med” svarte jeg.

Etter en kjapp runde med instruktørene på FFO ble vi enige om at vi satt på en film, holdt ungene litt ekstra lenge inne. For å så ha noen lekaktiviteter for barna i snøen. Til stor entusiasme hos alle barna. Alle utenom en.

Kristian, gutten med drømmen om Anfield. Den 10 år gamle gutten vi måtte innføre sklitaklingsforbud mot, slik at de 10 andre guttene kunne komme seg gjennom treningene på FFO uten varige mén.

Kristian tok på seg de varmeste klærne sine, gikk ned mot bane 1, fant seg en måke og satt i gang.

Jeg gikk opp på kontoret, såg Kristian med måken, tenkte for meg selv.

”Tenk at en måke kan være så gøy”, før jeg satt med ned og svarte på lass av mailer , begynte å klargjøre årets Vinterakademi, irriterte meg grønn over samtaler jeg har hatt fjorten ganger før som jeg måtte ta igjen. Oppe på det varme lune kontoret mitt hadde jeg en blåmandag på en onsdag.

Kristian derimot, han måkte. For hvert drag han tok måtte han ta et ekstra for å rette opp det forrige. Når han hadde holdt på i 30 minutter var det ca 3 kvadratmeter på Åstveit som var blitt grønt.

Etter denne halvtimen fikk jeg en Snap fra en av mine instruktører, av Kristian som måkte.  Med teksten ”en som nekter å gi opp treningen i dag”

Jeg kjente på den Snapen. På denne FFO var det bare en leder. Det var ikke han som satt lønnet på kontoret og syntes synd på seg selv, men den lille gutten med måken på banen 1. Gutten med drømmen om Anfield, Kristian.

Jeg tok på meg hanskene, boblejakken, gikk ned mot bane 1. Tok frem måken og spurte

”Hva holder du på med, Kristian?”

”Jeg skal bare måke litt til så kan jeg trene her”, svarte Kristian.

For første gang på 15 år såg jeg opp til en 10 åring, så jeg begynte å måke ved siden av Kristian.

Ungene satt inne og såg dette. Det tok ikke lang tid før vi var 3 voksne og 11 barn som gikk rundt i det sure, kalde regnet med slaps langt ned i sokkene.

Etter 20 minutter hadde vi brøytet nok til å ha turnering.

Vi snakker mye om kvalitet på treningen i barnefotballen, 10 000 timer, noen snakker og om 10 000 timer med kvalitetstrening og de berømte hundredelene som skal til for å bli best.

Vi prøver å legge til rette best mulig, vi gjør alt for å øke kvaliteten på treningene. Vi syr puter under armene på ungene, lar dem trene inne i vestlandshallen, delta på 100 cuper og 50 fotballskoler før vi så går sammen og er enige om at kvaliteten ikke var bra nok på 90% av disse tiltakene. Det eneste vi stort sett er enige om er at det vi gjør ikke er bra nok og at det er lenge siden det har vært bra nok.

90-tallet sånn ca, eller noe sånt. Da var det bra. På midten av 90-tallet var jeg 1 år, men jeg er sikker på at da stod alt bedre til i fotballnorge

På denne dagen var forholdene elendige, instruktørene var stivfrosne, engasjementet ble deretter. Det var halvparten av ungene som dukket opp på FFO, vi var 25 barn, fra 4 jenter i 3. Klasse til  6 gutter i 6. Klasse. Alle måtte spille sammen.

Fotballferdighetene på de som var der, var kanskje det mest varierte jeg har sett i en treningsgruppe, men kvaliteten på treningen ble gull.

Fordi vi spilte så bra fotball?

Nei, fordi alle var fornøyd ( Helt til det ble litt for vått).

Vi hadde jobbet for å få spille fotball, vi hadde disse få kvadratmeterne å spille sammen på. Fotballmessig var det kanskje såkalt dårlig kvalitet, men kvaliteten i de 25 barna som stilte opp anført av Kristian, var ENORM.

Kristian og de 24 andre barna opplevde den ekstra hundredelen som skal til i dag. De vet det gjerne ikke selv. Vi voksne viste ikke veien. De utførte det helt på egenhånd. Uten tak over banen, uten en trener med UFEA-XYZÆØÅ lisens, uten en optimalt planlagt og tilrettelagt treningsøkt.

De opplevde den på grunn av en liten gutt og hans drøm om Anfield.